torsdag 7. november 2013

Hvor står Norges mest berømte tre?


(Denne artikkelen er tidligere trykt i Aftenposten Historie nummer 10/2015.)

Torsdag den 8. mars 1979 trykket lokalavisa Tysnes et leserbrev fra en mann som hadde lagt merke til et litt spesielt furutre. Det sto på en bergknaus mot fjorden ved Onarheim, og det var forbausende likt det velkjente treet på hjelpestikke-eskene fra Nitedals Tændstikfabrik. Mon tro om ikke motivet var hentet herfra? Det gikk ikke lenge før han fikk svar. Neste uke trykket nabokommunens lokalavis et innlegg fra en som mente at alle visste vel hvor det berømte fyrstikktreet står: Det er gammelfurua ved kaia i Leirvik på Stord ... 18 kilometer unna! [1]

Norges mest berømte tre har senere blitt observert rundt omkring i de forskjelligste deler av landet ‒ helt avhengig av hvem du spør. Og ofte står det mistenkelig nært vedkommendes eget hjemsted, enten det nå er Tysnes, Stord, Haugesund, [2] Ulsteinvik [3] eller Porsgrunn. [4]

Dette mystiske fenomenet har en naturlig forklaring: Tegningen er umiddelbart gjenkjennelig. Den er slående og velkomponert, og til tross for at det er noe nesten japansk over utførelsen, er motivet erkenorsk. Den krokete furua som klamrer seg til en bergsprekk med fjord og fjell i bakgrunnen, er kjent og hjemmekjær for svært mange rundt omkring i Norge.

Motivet er som skapt for nordmenns ivrige lokalpatriotisme. Hver bygd har sin kjendis, og har man ingen kjendis tar man til takke med det naturen har gitt. Norges største stein ligger i Odda ‒ eller Hammerfest, alt etter hvordan man definerer det. Norges største tre står i enten Utne, på Fløyen eller i Molde ‒ som også fikk hard konkurranse om Kongebjørka i sin tid, før fotografen bekreftet åstedet. [5] Det hadde egentlig vært rart om fyrstikkfurua ikke ble gjort krav på av halve landet.

Sørlandet eller Nord-Norge?
Sist debatten om fyrstikktreet blusset opp, var i 2004. Da kunne Stavanger Aftenblad avsløre gammel lokalkunnskap om at det berømte treet står ved Moi i Lund kommune i Rogaland. [6] Riktignok var treet noe forvitret siden den gangen det sto modell i sin ungdom, men Lundevatnet i bakgrunnen kunne de fleste kjenne igjen. En jernbanearbeider hadde visstnok fotografert treet under arbeidet med Flekkefjordbanen rundt århundreskiftet. Bildet skulle ha vært brukt i en NSB-reklame, og senere på fyrstikkeskene. [7]

Enkelte flekkefjæringer mente riktignok at grenseskiltet var plassert litt feil, og at treet egentlig sto på Agder-sida. En nabokrangel var i emning. [8] Til slutt ble man enige om at bildet var tatt i Lund, men av mesterfotograf og flekkefjæring Anders Beer Wilse. [9] Selve fotografiet fant man riktignok aldri. Treet var i skral forfatning da det ble gjenoppdaget, og i 2008 blåste det ned og falt i Lundevatnet. [10]

Men kravet fra Moi fikk ikke stå like lenge: Etter noen dager fikk Stavanger Aftenblad en oppildnet telefon fra ordføreren i Meløy kommune i Nordland, som kunne fortelle at alle vet vel hvor det berømte treet står: Ved Jektvika på Grønnøya, med Meløyfjorden og selve Meløya i bakgrunnen: Det er bare å ta en kikk på esken! Her mente man at maleren Thorolf Holmboe malte treet på 1920-tallet. Bildet ble senere brukt av NSB, og deretter på fyrstikkeskene. [11]


Furua ved Lundevatnet på Moi. (Foto: Arnt Olav Klippenberg/Stavanger Aftenblad.)

Grønøyfurua fotografert i 1938.
(Foto: Anders Beer Wilse.
Eier: Norsk Folkemuseum. Kat.nr. NF.WF 08419.)

Thorolf Holmboe var født i Vefsn, et par prestegjeld sør for Meløy, og han besøkte Grønnøya gjentatte ganger på 1920- og 1930-tallet. [12] Ett av hans motiver herfra ‒ «Furu i Midnatsol», med den karakteristiske naboøya Bolga i bakgrunnen ‒ ble faktisk brukt på en reklameplakat for NSB cirka 1920. Holmboe var også en dyktig reklametegner og bruksgrafiker. Han tegnet den klassiske hanen til  Sætre Kjeksfabrikk i 1907 og vikingskip-logoen til Norsk Hydro i 1910, i tillegg til både telegramblanketter, frimerker og vignetter. Holmboe behersket jugendstilens flateutnyttelse ‒ spesielt dens understrøm av japonisme ‒ til fingerspissene. Krokete kystfuruer var ett av hans gjengangermotiver. Han er slett ingen usannsynlig opphavsmann til fyrstikkfurua.

I tillegg viser det seg at fotograf Wilse også var innom Grønnøya omtrent samtidig! Også han foreviget øyas vakre furutrær, og denne gangen er bildet lett å finne igjen: Det ble nemlig trykket opp som postkort, tydelig merket med «Parti fra Grønøy». Likheten med fyrstikktreet er påtagelig.




Reklameplakat av Thorolf Holmboe, cirka 1920.
«Grønøy, view of Bolgen Mountain».
(Eier: Norsk Jernbanemuseum. Kat.nr. JM005221.)

Postkort med foto av Anders Beer Wilse, 1927.
«Parti fra Grønøy».
(Eier: Nasjonalbiblioteket. Kat.nr. blds_06231.)

Kystens tause kjendis
Trygt lent mot en slik vegg av bevis, har Grønøy-furua forlengst slått seg til ro i kjendisrollen. Siden 1985 har NAFs veibok anbefalt fyrstikktreet på Grønnøya som en lokal severdighet. [13] Samtidig var denne teksten også en tid trykket på baksiden av selve fyrstikkeskene. Swedish Match som nå eier Nitedals Tændstikfabrik, har tillatt Meløy kommune å bruke motivet i turistmarkedsføring. [14] Det er altså ingen tvil om at den offisielle fyrstikkfurua står på Grønnøya.

Men er det den ekte fyrstikkfurua? Det endelige, fellende beviset ‒ kontrakten mellom Holmboe og Nitedal ‒ mangler fremdeles. [15] Det alene er grunn nok til å se på bevismaterialet med et kritisk blikk.

Fotograf Wilse (som i løpet av sin karrière tok nærmere 500 bilder av furutrær over hele landet) var på Grønnøya flere ganger. Treet i Jektvika som i dag vises fram til turister, er ikke det samme som på postkortet. Også Holmboe malte forskjellige trær i sine minst to versjoner av «Furu i Midnatsol». Begge disse sto på motsatt side av øya, mot Bolga i vest. Dermed spør man seg: Hvor står egentlig fyrstikkfurua? Hvem var det som tegnet den? Om tegneren fikk betalt for jobben, må det vel være skrevet ned et sted?

For endelig å løse opp i denne floken, holder det selvsagt ikke at det visstnok skal ha vært sånn at noen sa noe en gang. Heldigvis finnes det sikrere kilder. Dypt i Riksarkivets magasiner ligger en gjennomslagskopi av et brev fra direktøren ved Nitedals Tændstikfabrik til mannen som tegnet furutreet på esken. Og det viser seg, som det så ofte gjør i slike kappløp mellom to vandrehistorier, at ingen av dem kommer helt i mål.

Men for å få fullt utbytte av historien om hjelpestikkefurua, må vi først se litt nærmere på historien bak selve hjelpestikkene.

Hjelpestikkene
Den første som laget fyrstikker i Norge var handelsmannen Fritz Heinrich Frølich, som innvandret fra Danmark i 1823. Han begynte i det små, med håndspikkede fyrstikker dyppet i hjemmelaget fosforblanding. [16] Han døde som eier av Norges største fyrstikkfabrikk, med toppmoderne produksjonslokaler i Nittedal. Etiketten på eskene viste en galopperende hest.


I 1925 lanserte fabrikken «Blinde barns fyrstikker», esker med en egen etikett hvor ett øre per solgte eske gikk til et hjem for blinde barn. [17] Tiltaket var populært, og snart kunne fyrstikkpengene dekke hele driften. Nitedal utvidet da programmet til andre veldedige formål «for blinde, døve, vanføre, åndssvake og syke trengende».

I 1941 ble stiftelsen Hjelpestikker grunnlagt. Det ble utlyst en tegnekonkurranse til ny etikett, og resultatet ble kunngjort i avisene den 15. oktober, samme dag som de nye eskene kom i salg. [18]

Fyrstikkfurua ser dagens lys
Konkurransen mottok 59 bidrag. En hel del måtte forkastes fordi juryen mente de var «avskrekkende og frastøtende». Men førstepremien på 250 kroner tilfalt herr Sverre Eikrem fra Eikrem Reklameateliér og hans bidrag «Solstråle». [19] Ifølge juryen:

«Solstråle» utmerket seg ved en klar og enkel komposisjon: En kraftig furu tegnet som en mørk silhouett fra kanten av en skrent mot en tidrende sol.

Det var direktør Frølich selv som plasserte ettøren midt i solskiven, og dermed var det ikoniske motivet skapt. [20] Den nye esken ble ivrig promotert, og allerede i 1947 var annenhver solgte fyrstikkeske en Hjelpestikke-eske. På få år innbragte Hjelpestikkene over fire millioner kroner som ble fordelt til blant annet Norges Blindeforbund, Norges Røde Kors, Norges Vanførelag og Radiumhospitalet.


Reklame for Hjelpestikker fra 1955. Modellen er en åtte år gammel Anne Marit Jacobsen.
Hun spilte også i en reklamefilm for Hjelpestikkene som ble vist på kino.

Siden den gang har detaljene i tegningen vært justert flere ganger: Treet har vært kvistet, bergknausen har vært omformet og solstrålene justert, alt ettersom de trykktekniske kravene har endret seg. Okkupasjonsmakten la også merke til motivets utbredelse, og fabrikken ble flere ganger pålagt å trykke politisk propaganda på eskene. Dette fikk direktøren avverget gang på gang, og da enkelte kjøpmenn selv limte NS-propaganda på eskene, gikk han til det risikable skritt å politianmelde dem! [21]

Sin nåværende form fikk tegningen først etter krigen. Opprinnelig hadde eskene én etikett på hver side: Nitedals hest på den ene siden, og furutreet på den andre. Men papirrasjoneringen gjorde det umulig å trykke to etiketter for hver eske. Dermed ble motivene kombinert til én etikett. Da papirrasjoneringen ble opphevet, var Hjelpestikke-furua langt mer kjent enn den gamle hestelogoen. Hesten forsvant, og fjordarmen og tinderekken vi kjenner i dag, ble tegnet inn i stedet. Den nye bakgrunnen ble tegnet av reklametegner Bernt Berntsen, [22] og kom i handelen i 1957. [23]



1. Nitedals gamle heste-logo.
2. Blinde barns fyrstikker. Denne etiketten er fra 1939.
3. De første Hjelpestikke-eskene fra 1941.
4. I 1946 ble den gamle heste-logoen satt inn i tegningen.
5. Fjorden i bakgrunnen ble tegnet inn cirka 1957.
6. Slik ser esken ut i dag, med digital fargelegging.
7. Hjelpestikke-lighter.

Tegningen ble også brukt på reklamemateriell, på Hjelpestikkefondets brevpapir og på spesielle trykkeklisjeer som ble sendt ut til avisene med oppfordring om å sette dem inn der det var ledig plass. Et grovt anslag basert på fondets utdelinger fram til 2011, tilsier at tegningen gjennom tidens løp er trykket i godt over fem milliarder eksemplarer! (Til sammenligning anslår Insitutt for skog og landskap at det finnes 1,4 milliarder furutrær i Norge.)

Det finnes naturligvis ingen statistikk på slikt, men fyrstikkfurua er absolutt blant kandidatene til å være Norges mest trykte tegning noensinne.

Den anonyme kunstneren
Hvem var så mannen som aldri signerte den berømte tegningen? Sverre Eikrem var født den 4. november 1914, [24] og han vokste opp i en jugendstil-bygård på Aspøya i Ålesund. [25] Han tok tegneutdanning i Stockholm, og i 1937 slo han seg ned i Oslo hvor han startet Eikrem Reklame-Ateliér. Han og hans fremtidige kone Inger-Johanne, som også var tegner, illustrerte annonser og tegnet logoer og emballasje for forskjellige oppdragsgivere i ateliéret i Torggata 10 like ved Youngstorget. Her ble furutegningen til i løpet av den andre krigssommeren.

Eikrem sendte faktisk inn to utkast til Nitedals tegnekonkurranse. Utkastet som ikke ble valgt inneholdt også et furutre badet i sol ‒ riktignok plassert på et gårdstun og sett på lang avstand. [26]


Eikrems andre bidrag
til konkurransen: 
«Solgløtt».

Tegningen slik den så ut på de første eskene.
Originalen er i dag tapt.

Frem til han giftet seg like etter freden, bodde Eikrem hos sin kusine Oline og hennes mann, politikonstabel Herman Spook, i Thereses gate på Bislett. [27] Han var ikke den eneste estetikeren i huset: Yngstemann i familien, Per Spook, ble senere Norges mest kjente motedesigner. Per har senere sagt at han fikk sin inspirasjon i morens systue. Men verken på Youngstorget eller på Bislett er det noen overflod av bergskrenter og furutrær. Hvor fant Eikrem inspirasjonen til sin ikoniske tegning? Kan han ha vært en snartur til Grønnøya eller Moi?

Eikrem døde i 1996, men hans datter Barbro Eikrem kjenner ikke til at han har vært på noen av disse stedene. Hun kan derimot fortelle at faren hele livet hadde et lidenskapelig forhold til furutrær: Det første han gjorde da familien kjøpte hus etter krigen, var å plante flere furuer i hagen. Hans kone Inger-Johanne, som var fra Oslo, fikk lage østlandsk julemat uten protester så lenge han fikk velge juletre: Hvert år sendte familien i Ålesund ei furu som spesialpost med toget til Oslo, hvor den ble satt opp i stua og pyntet etter alle kunstens regler. «Grantrær var ikke noe for ham», forteller datteren i dag: «Furua var liksom hans tre.» [28]

Barbro forteller også at faren ristet på hodet over debatten om hvor furua egentlig står. Han vokste opp med furutrær rundt seg, og det sørget han for å ha resten av livet også.

Eikrem var stolt av tegningen, spesielt det at den hadde bidratt med så mye godt for Hjelpestikkefondet. Men skryte gjorde han ikke, og det er kanskje grunnen til at tegningen senere har blitt tillagt så mange forskjellige opphavsmenn. Holmboe var forlengst død i 1941, og den aldrende Wilse var nok uvitende om hele tegnekonkurransen. Men én ting hadde disse tre kunstnerne til felles: De hadde alle et godt blikk for furuas robuste, majestetiske form. Og kanskje nettopp derfor har Sverre Eikrem greid å fange den så fullkomment at vi fremdeles tenker på hans tegning når vi får øye på en vakker furu mot fjorden. Enten vi bor nord eller sør i landet.

Hjelpestikkene i dag
Hjelpestikkene er i dag enerådende på det norske fyrstikkmarkedet, og etiketten er et kulturhistorisk fenomen også utenfor butikkhyllene.

Det tok steget over i kunsten med Victor Linds silketrykk fra 1971, hvor ettøringen er byttet ut med et portrett av Formann Mao. I 1980 kom Kjartan Fløgstads bok Fyr og flamme, med en bearbeidet versjon av tegningen på omslaget. Først truet Nitedal med rettssak. Det ble det ikke noe av, og senere har fabrikken flere ganger velvillig lånt ut motivet til bokomslag og andre prosjekter, senest til Øyvind Holens bok Donald-landet som kom i fjor. Tore Strand Olsen, som tegnet omslaget, valgte dette motivet fordi han oppfattet det som erkenorsk. Alternative forslag var riksvåpenet og Slottsbalkongen 17. mai... [29]

Selv om færre og færre bruker fyrstikker, finnes Eikrems tegning i dag også på lightere, peisbrikker, en fyrstikkspill-app for iPhone og på Hjelpestikkenes Facebook-sider. Fem øre for hver eske går til Hjelpestikkefondet, som deler ut en halv million kroner hvert år til organisasjoner som har gjort en særlig humanitær innsats.

Det siste av furutrærne Sverre Eikrem plantet i hagen sin i 1949 måtte felles etter en ødeleggende rotbløyte for ikke så mange år siden. Men furutegningen hans kommer til å leve videre i mange år enda ‒ på sin faste plass ved vedstabelen i de fleste norske hjem.



Kilder:
1. Sunnhordland, 14. mars 1979.
2. Sunnhordland, 21. mars 1979.
3. Vikebladet Vestposten, 24. februar 2009.
4. Porsgrunns Dagblad, 12. november 2007.
5. Fostervoll, Alv Jakob. Kongebjørka i Molde. I «Årbok 2000». Romsdalsmuseet. Molde, 2000. s. 48.
6. Stavanger Aftenblad, 4. november 2004.
7. Stavanger Aftenblad, 16. november og 16. desember 2004.
8. Stavanger Aftenblad, 12. november 2004.
9. Stavanger Aftenblad, 8. desember 2004.
10. Arnt Olav Klippenbergs blogg, besøkt 2. november 2013: http://klippenberg.blogspot.no/2009/05/fyrstikktreet-ved-lundevann-kan-havne.html
11. Myrvang, Anfinn: Grønøy-furua. I «Den stille fjerding». Meløy Historielag, 1986. Årbok nr. 2, ss. 6‒9.
12. Aakvik, Trond: Kunstneren Thorolf Holmboes spor i Meløy. I «Den stille fjerding». Meløy Historielag. Bodø, 2005.
13. Berg, Mette Tallander og Berg, Gunnar (red.) NAF Veibok 1985. Norges Automobil-Forbund. s. 120.
14. Aakvik 2005.
15. Avisa Nordland, 31. juli 2009.
16. Juve, Jørgen. Nordmenn i eventyr og virkelighet. Programbyrået. Oslo, 1952. s 55ff.
17. Petersen, Leif (red.) Hjelpestikkene og forgjengeren Blinde barns fyrstikker gjennom 25 år. Østlendingens Trykkeri. Oslo, 1947.
18. Høvding, Gunnar: Innsamlede pengemidler i norsk medisin. Universitetsforlaget. Bergen, 1978. ss. 48 ff.
19. Aftenposten, 15. oktober 1941, samt brev fra Bryn-Halden og Nitedals Tændstikfabrik til Eikrems Reklameateliér, 13. oktober 1941. (Oppbevares hos Riksarkivet: RA/PA-0611/Ea/L0071.)
20. Petersen 1947.
21. Aftenposten, 19. november 1947.
22. Notater fra intervju med tegnerens sønn Jan Berntsen, utlånt av Nutta Haraldsen.
23. Piken med hjelpestikkene. Reklamebrosjyre, 1955. (Riksarkivet: RA/PA-0611/Eb/L0220); VG 1. mars 1958.
24. Ålesund: Ministerialbok nr 519A10 (1906-1917), Fødte og døpte 1914, side 217.
25. Romsdalsbyenes og Møre Fylkes Adressebok. Aktietrykkeriet. Trondheim. (Oppslag på Eikrem, Johan for årene 1921‒1934.)
26. Kildebo, Atle: Etiketten  slik den kunne ha blitt. I: «Samler- og Antikkbørsen» nr. 8/2011.
27. Folketelling for Oslo 1943: Thereses gate 46. Oppbevares hos Oslo Byarkiv.
28. Samtale med Barbro Eikrem, 31. oktober 2013.
29. Tore Strand Olsens blogg, besøkt 2. november 2013: http://torestrandolsen.blogspot.no/2012/12/donald-landet_11.html

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar