torsdag 25. juli 2013

Hakekorsene på Solli plass

(Denne artikkelen er tidligere publisert på Aftenposten Viten.)

Mange har nok hevet et øyebryn eller to den første gangen de får øye på smijernsporten med hakekorsene på Solli plass i Oslo ‒ snaue hundre meter unna statuene av Winston Churchill og, en kort periode, Gunnar Sønsteby. Og har du ikke sett porten, har du sikkert lest om den. Med et par års mellomrom trykker avisene harmdirrende leserbrev fra provoserte forbipasserende: Nazi-propaganda midt i byen!

Aller verst gikk det i 1998, da en tysk turist fikk nervesammebrudd ved synet av porten, og kollapset på fortauet. I alle fall ifølge VG, som riktignok smurte tykt på da de omtalte bygget som et «Tredje Rike-bygg» med «Albert Speer-fasade». [1]

Verken Hitlers sjefsarkitekt Speer, eller noen andre nazister, har hatt med bygget å gjøre. Historien bak denne mystiske jernporten er i virkeligheten langt mindre dramatisk enn historiene rundt den.

Hakekorset (eller svastikaen, solhjulet, fylfoten eller gammadionen) er som kjent et urgammelt indisk, kinesisk, indiansk, mesopotamisk, afrikansk, gresk og norrønt symbol ‒ Brukshistorikken er litt av en munnfull. Sannheten er at det er en så enkel geometrisk konstruksjon at de fleste kulturer har brukt det på ett eller annet tidspunkt. At det også opptrer i 1700 år gamle synagoger, burde ikke overraske noen.

Men å gå nærmere inn på hva hakekorset har betydd rundt omkring før nazismen kom på banen, kan bli svært omfattende. Det jeg skal konsentrere meg om her, er at det en kort periode i mellomkrigstiden ble brukt som et piktogram for elektrisk kraft. Tegnet har en viss likhet med en turbin, og det var også fra før assosiert med lys, bevegelse og energi. Uten de negative overtonene, var det en logisk forbindelse.

Hakekorset som firmalogo og kartsymbol
Hakekorset ble brukt som logo av pionérfirmaet innen elektrisitet i Norden, Allmänna Svenska Elektriska Aktiebolaget (ASEA), allerede fra 1905. Forslaget kom fra arkeologen og den senere riksantikvaren Oscar Montelius, og forbildet var huleboernes gnist-apparater. [3]

Firmamerket ble videreført da ASEA i 1914 startet et norsk datterselskap, Norsk Motor- og Dynamofabrik, og det overlevde også sammenslåingen med A/S Per Kure tre år senere. Begge firmaene var markedsledende i sine respektive land.

I Sverige fungerte hærens generalstab som offisielt kartverk fram til etterkrigstiden. På disse kartene ble hakekorset brukt som markør for elektriske kraftverk og transformatorstasjoner mellom 1924 og 1954. [2] Iblant ble det også malt som dekor på selve kraftverksbygningen. Også i Norge ble kraftverk prydet med hakekors, for eksempel Kobbholm kraftverk i Sør-Varanger (bygget 1930) hvor man fremdeles kan se et blåmalt hakekors over inngangsdøren. [4] Vi kan anta at flere slike dekorasjoner ble fjernet etter 1945.


Reklame for NMDF, 1915.

Reklame for A/S Per Kure, 1917.

ASEAs logo i en bedriftspresentasjon fra 1908.

Västanfors kraftverk avmerket på et svensk generalstabskart fra 1934.

Hovedmomentet i denne symbolikken var fremstillingen av en sirkulær bevegelse, en dreining rundt en akse, som genererer noe og som er evig. Flere mindre firmaer innen elektrisk maskineri brukte lignende logoer, som ikke var hakekors men som også fremstilte en slags dynamo-bevegelse. (En lignende effekt ser man fremdeles i logoen til amerikanske General Electric.)

Logoer fra Bruseth & Lenes, Ålesund (merkevareregistrert 1916), AS Norsk Volta, Kristiania (1918), AS Energi Elektrisk Specialindustri, Kristiania (1918), Elektro Haugesund (1919) og Storms Elektriske Verksted, Kristiania (1919).

Elektrisitetens høyborg
Det var med denne bakgrunnen at hakekorset ble innarbeidet i portene til Oslo Lysverkers hovedkontor i Sommerrogata 1 på Solli plass ‒ Bygget hvor man dirigerte hovedstadens forsyning av elektrisk kraft.


Lysverksgården på 1930-tallet.
(Foto: Ukjent.)

Kontrollrommet i bruk i 1963.
(Foto: L. Ørnelund. Eier: Oslo Museum.)

Kristiania Elektricitetsværk ble grunnlagt i 1892, og etter hvert som virksomheten vokste fikk de provisoriske lokaler rundt omkring i hele byen. Dette var selvsagt upraktisk, så i 1913 kjøpte kommunen en tomt på Solli plass og begynte å planlegge en hovedadministrasjonsbygning. Arkitektkonkurransen ble utlyst i 1917. [5] Vinneren ble arkitektfirmaet Bjercke og Eliassens utkast «De to søstre», en fireetasjes nybarokk bygning med valmtak og to tårn. [6]

Andreas H. Bjercke og Georg Eliassen hadde flere prestisjebygg bak seg, deriblant Sjømannsskolen på Ekeberg, Amerikalinjegården på Jernbanetorget og Folkemuséets hovedbygning. De var ikke utdannet i Tyskland, som de fleste norske arkitekter på denne tiden, men derimot i Sverige. [7] De hadde også tegnet kraftverksbygninger, og kjente nok godt til den svenske symbolikken.


Det opprinnelige utkastet fra 1917.

Byggearbeidene dro ut, her som ellers. I 1920 ble prosjektet stilt i bero av flere grunner, og ikke gjenopptatt før i 1928. Da ble premieutkastet modernisert, til en italienskinspirert nyklassisistisk stil med funksjonalistiske elementer, flatt tak og gjennomført interiør og møblering. De originale arkitekttegningene finnes i dag på Norsk Arkitekturmuseum.

Dessverre ble en stor del av Bjercke og Eliassens arkiv ødelagt i en brann i 1968, før det ble levert til museet. Flere av de over 600 tegningene til Lysverksgården har i dag svartsvidde eller renklipte hjørner. (Brent kalkérpapir sprekker veldig lett.) Det medfører at datoen mangler på mye av materialet, også på tegningen til kjøreportene. [8]

Vi vet altså ikke nøyaktig når portene først ble tegnet. Men byggekomitéens møteprotokoll viser at Georg Eliassen fremla «tegninger til porter for innkjørsel» den 3. september 1931. [9] Komitéen hadde ingen innsigelser, og portene ble bestilt fra Centralverkstedet i Trondheim. Man regnet med at de ville koste maksimalt 4 000 kroner. Om tegningen ble laget til dette møtet i september, eller var en del av en helhetlig planlegging og hadde ligger klar lenge, er umulig å si. Men tegningen er definitivt laget en gang mellom 1928 og 1931.

Perspektivtegning av den bearbeidede fasaden. Dateringen er tapt.

Georg Eliassens tegning til kjøreporter. Dateringen er tapt.

Portene ‒ med til sammen 30 hakekors av jern ‒ ble montert helt mot slutten av byggeperioden. Det manglet ikke på politiske kontroverser ettersom prosjektet nærmet seg ferdigstillelse: Aftenposten trykket en kritisk artikkelserie, og mente at bystyret hadde vært alt for rundhåndet med skattepengene til «Palasset i Sommerrogaten», som de kalte det. [10] Avisen kritiserte spesielt innkjøpene av utenlandsk materiale istedet for norsk: Amerikanske kontorstoler, belgisk vindusglass og tsjekkoslovakiske fliser i badeanlegget ble omtalt som unødvendig luksus. De mente også at byggeplassen, spesielt bakgården, var alt for rotete! Journalisten bar et utilslørt nag til den sittende ordføreren og hele hans parti, og han gikk tydeligvis ivrig inn for å finne ting å kritisere. Men hakekorsene på fasaden er ikke nevnt med ett eneste ord.

Bygget ble offisielt tatt i bruk 12. mars 1932. [11] Nøyaktig ett år senere ble hakekors-flagget innført som Tysklands nasjonalflagg. [12]

Fra opprørsgruppe til statsparti
Hitler skal ha tegnet de første skissene til partisymbol allerede i 1920, delvis inspirert av symbolikken til den beslektede, men eldre, tysk-nasjonalistiske Völkisch-bevegelsen. På dette tidspunktet var Hitler langt fra noen internasjonal kjendis. Da han først ble omtalt i norske aviser, var det i et par lett satiriske korrespondentbrev om det mislykkede ølkjeller-kuppet i München i 1923. [13]

Nasjonalsosialistene var fremdeles bare én av mange ytterliggående grupperinger i det kaotiske mellomkrigs-Tyskland, og få kunne forestille seg at denne fyren en dag skulle bli landets sterke mann. Presidenten i Berlin oppfattet revolusjonsforsøket som en vits, og kommenterte tørt at man burde hindre lignende tildragelser ved å senke alkoholprosenten på bayerøl. Julen 1928 rapporterte Aftenposten fra Folkemuséets utstilling av blant annet tradisjonelle, hakekorsformede julekaker.

Først i oktober 1931 ble hitlerismen og hakekorset utførlig presentert for Oslos avislesere. [14] I juli året etter gjorde NSDAP et brakvalg, og ble plutselig det største partiet i Riksdagen. Fra nå av fikk de betydelig medieomtale også utenfor Tyskland. Hitler hadde fått lillefingeren, og heretter gikk det fort i svingene: Den 12. mars 1933 ble partiflagget innført som nasjonalflagg, og senere samme måned fikk Hitler gjennom sitt siste (mer eller mindre) demokratisk behandlede lovforslag: Fullmaktsloven av 1933, som i praksis gjorde ham til eneveldig diktator. Politiske motstandere begynte å «forsvinne», og nazismens sanne ansikt kom gradvis til syne.

De såkalte Nürnberg-lovene, som institusjonaliserte antisemittismen, ble innført fra september 1935 og etter hvert gjort stadig mer omfattende. Først ti år senere skulle hele verden få se det grusomme sluttproduktet av disse tiltakene.

ASEA i Sverige avviklet den gamle logoen allerede i mai 1933, to måneder etter innføringen av hakekorsflagget, nettopp på grunn av tilknytningen til «visse politiske partier». [15] Det norske datterselskapet fulgte kort tid etter. [16] Først 9. april 1940 fikk de brede lag av Norges befolkning et håndfast forhold til det tredje rikets symbolikk. Fem harde år senere ble utryddelsesleirene allment kjent, og det ble klart for alle at begrepet «krigsforbrytelser» var tatt til et helt nytt nivå. Hakekorset var ikke lenger bare en politisk markør, men også moralsk.

Visste de?
Det er for så vidt tenkelig at arkitektene som jobbet med Lysverksgården var klar over hvordan symbolet også ble brukt av et politisk parti i Tyskland. Men at dette partiet i løpet av de neste ti årene skulle overta Riksdagen, innføre diktatur, gå til overraskelsesangrep på alle sine naboland og til slutt iverksette det største folkemordet i Europas historie ‒ Det kunne verken arkitektene, byggekomitéen eller den kritiske Aftenposten-journalisten forestille seg høsten 1931.

Kort tid etter freden kom det første forslaget om at portene burde fjernes. Jeg har dessverre ikke lykkes i å finne referatet fra styremøtet i Oslo Lysverker den 14. desember 1945, men resultatet ble i alle fall at portene fikk stå. [17] At saken måtte behandles i styret, tyder på at det har vært svært delte meninger. Om avgjørelsen skyldtes en bevisst bevaringstanke eller praktiske hensyn, vet jeg ikke.

Siden 2004 er bygget privateid, og inneholder kommunale kontorer, en kopiforretning og den velbevarte funkis-svømmehallen Vestkantbadet. Bygget står i dag på Byantikvarens gule liste, og en mer varig fredning forberedes. Hakekorsene som har forundret så mange, lever altså trygt.

En retroaktiv anakronisme
Leserbrev i VG, 16. februar 1976.
Det får være opp til hver enkelt om man oppfatter disse smijernsportene som en påminner om krig og rasehat, eller som en historisk kuriositet. Men arkitekt Georg Eliassen er i hvert fall fritatt for all skyld. Og vi kan jo rimeligvis anta at dersom porten hadde blitt laget ett år ‒ eller kanskje bare noen måneder ‒ senere, ville han ha valgt en annen utforming. Og hadde de to kollegene valgt den vanligste karrièreveien, og utdannet seg i Tyskland i stedet for Sverige, ville de kanskje også ha hatt andre assosiasjoner til dette etter hvert politisk, og til slutt også moralsk, ladede symbolet.

Varianter av hakekorset finnes i dag også i brolegningen på Universitetsplassen (1931), som ankerjern på «Røverborgen» i Rådhusgata 28 (1916), og på de millioner av spiker som Christiania Spikerverk produserte fram til 1945.

Det enerådende symbolet for elektrisitet er i dag et stilisert lyn.



Kilder:

1. VG, 17. april 1998.
2. Epost fra Torbjörn Altrén, bibliotekar ved Kungliga Bibliotekets avdeling for «handskriftor, kartor och bilder», til forfatteren 30. mai 2013.
3. Allmänna Svenska Elektriske Aktiobolaget Wasterås 1883–1908. Hæggström. Stockholm, 1908. s. 148–150.
4. Sør-Varanger Avis, 22. november 2010.
5. Byggekunst nr. 12, 1932.
6. Arkiv etter arkitektfirmaet Bjercke og Eliassen. Oppbevares ved Norsk Arkitekturmuseum. (B&E 142.)
7. Gunnarsjaa, A. Arkitekturleksikon. Abstrakt forlag. Oslo, 1999. s. 104, 212.
8. Arkiv etter arkitektfirmaet Bjercke og Eliassen. (B&E 142, Mappe 32 N.)
9. Arkiv etter Oslo Lysverker. Oppbevares ved Oslo Byarkiv. (Oslo Lysverker Dz 1 og 2.)
10. Aftenposten, 10., 11. og 19. november 1931.
11. Aftenposten, 11. mars 1932.
12. Erlaß des Reichspräsidenten über die vorläufige Regelung der Flaggenhissung von 12. März 1933. Lokalisert på Dokumentarchiv.de.
13. Aftenposten, 9. november 1923.
14. Aftenposten, 12. oktober 1931.
15. Torbjörn Forsman: Innlegg på Järnvägshistoriskt Forum, 15. desember 2010.
16. Henriksen, Rolf. I elektrisitetens tegn. A/S Per Kure 18971937. Oslo, 1937. (Logoen nevnes ikke eksplisitt, men er påtagelig fraværende sammenlignet med eldre materiell.)
17. Aftenposten, 29. november 1999.

2 kommentarer:

  1. Det er også noen hakekorts i Vigelandsparken, noe som vår tyske utvekslingselev fant veldig merkelig.

    Mvh
    Per Gunnar Hansø

    SvarSlett