søndag 11. februar 2018

Hvor er «Mor»?

Nylig ble det stilt et spørsmål på nettforumet Reddit, om noen vet hvor det ble av hun moren på Mors flatbrød-pakkene. Det høres kanskje ikke ut som århundrets viktigste spørsmål. Men det kom aldri noe godt svar, og dette er akkurat den type spørsmål jeg ikke klarer å la ligge. Så da blir det et lite dykk i arkivet. Min erfaring tilsier at svaret som regel finnes der et sted.

I den påfølgende diskusjonen ble det blant annet vist til denne uttalelsen fra produsenten av flatbrødene, Stabburet AS:
Inger Marie Fintland i Stabburet (sier): -Mors flatbrød stammer fra en fabrikk som ble startet på 50-tallet. Senere kjøpte Stabburet fabrikken, men det er uklart hvem Mor egentlig er, beklager Fintland.

Det stemmer nok ikke helt. Det vil si, om oppskriften kommer fra noens faktiske mor, som produktet er oppkalt etter, vet jeg ikke. Jeg er mest nysgjerrig på damen på pakken. Hun var nemlig en kjent fotomodell, som du garantert har sett flere steder enn du tror.

Men la oss begynne på begynnelsen.

Flatbrødfabrikken
I 1948 startet Jakob Haugstad et bakeri i hjembygda Vigrestad i Hå i Rogaland. Etter en betydelig oppgradering i 1963 ble bakeriet til en spesialisert flatbrødfabrikk, og etter flere utvidelser ble det lukrative anlegget i 1971 kjøpt av Nora AS, som igjen ble kjøpt av Stabburet, som driver fabrikken med 12 ansatte den dag i dag. [1]  [2]

Reklame for Mors flatbrød, 1969. Merk at det er en annen mor på pakken.

Allerede på 1960-tallet kom pakken med en bakstekone ved grua, med de tradisjonelle redskapene takke, fløy og rulle. Men da Stabburet overtok fabrikken i 1991, var dette bildet blitt gammeldags og kanskje ikke helt proft nok.

Det ble nemlig lagt store planer for den lille fabrikken på Jæren. Årsproduksjonen på 5,3 millioner pakker skulle dobles, og nye markeder skulle erobres: planen var å gi tyskere, italienere, amerikanere og australiere smaken på norsk flatbrød. [3] Og da må man selvsagt ha en tidsriktig emballasje.

Dermed ble designet oppgradert med en mer fargesterk, oransj rosemalt kant og et helt nytt bilde. Den litt strenge rogalendingen ble nå byttet ut med en varmere og triveligere «mor», og dette er bildet som fremdeles brukes i dag. Hun sitter fremdeles ved grua med flatbrødtakken -- i sterk kontrast til fabrikkens kapasitet på 500 flatbrød per time.

En berømt fotomodell
Og damen som smiler så moderlig er ingen ringere enn Ruth Magdalena Eriksen. Den gang var hun 81 år og en mye brukt – ja, man kan faktisk si berømt – fotomodell.

Hun ble født den 22. oktober 1911, i et lite toetasjes trehus nede ved kaia i Namsos. Faren jobbet på kullbrygga, og moren var hjemme med de tre barna. [4] [5] Ruth flyttet etter hvert til Oslo, hvor hun traff drosjeeier Arne Winther Eriksen. Hun kom resten av livet til å si at de var nyforelsket hver eneste dag. De giftet seg i januar 1938, slo seg ned på Bryn og fikk med tiden tre barn. Foreløpig var Ruths liv ganske ordinært.

Vinteren 1972 dro ekteparet på ferie til Mallorca, og på en restaurant der nede sa han det som skulle bli hans siste ord til Ruth: «Det er så fint å danse med deg, jenta mi!» Så døde han momentant på dansegulvet.

Hjemme igjen ble Ruth «sittende og sture», som hun sa, og det er vel rimelig å anta at tapet av mannen gikk inn på henne. Hun ble i alle fall svært syk, og måtte på rekreasjonshjem. Under middagen ble hun ved en tilfeldighet plassert på bord med lederen for Elite modellbyrå, og etter en ukes tid kom tilbudet om jobb. [6]

Primadonna i Las Vegas
«Dere kan vel ikke bruke noe så gammalt og kjipt som meg?» sa Ruth, men jo da: Det fantes absolutt modelloppdrag for eldre kvinner. Etter hvert fylte Ruth rollene som vaskehjelp som prøver sjefens stol i smug, svigermor som kommer på overraskelsesbesøk, trygg bestemor i en bibelreklame, og selveste Miss Marple med gønner i håndveska på omslagene til de norske oversettelsene av Agatha Christie-bøkene.

Ruth Eriksen som Miss Marple i Aschehougs 1982-utgave.

Og i 1992 fikk hun oppdraget for Stabburet som hun er mest kjent for: bakstekona på flatbrødeskene.

Nå var det slutt på sturinga for Ruth: selv om modellønna ikke var all verden, 120 kroner i timen, så ble den kombinert med minstepensjon og inntekter fra salg av strikketøy. Til sammen rakk det til både reiser og hobbyer: hun var etter eget utsagt «gal efter pins», og fortalte at en gang hun skulle til byen og kjøpe fisk til middag, kom hun hjem med to sjeldne OL-pins i stedet. Fire ganger reiste hun med Hurtigruten langs hele kysten, og to ganger dro hun til «spillecasinoene» i Las Vegas og bodde på luksushotell! [7]

Etter Stabburets flatbrødkampanje ble hun til og med intervjuet av Tande-P i beste sendetid, og nå var hun en virkelig kjendis. Venninnene begynte å kalle henne «primadonnaen», men det brydde hun seg ikke om, sa hun.

Ruth Eriksen intervjues av Tande-P om sitt glamorøse liv.
Hvor er hun nå?
Så tilbake til det opprinnelige spørsmålet: hvor ble det av henne?

Hvor lenge hun fortsatte med modellvirksomheten før hun pensjonerte seg, vet jeg ikke. Hun bodde sine siste år i en leilighet på Kalbakken, og fikk etter hvert flere barnebarn.

Ruth Eriksen døde 91 år gammel den 25. november 2002, og ble begravet ved siden av sin mann på felt 12, rad 14 på Bekkelaget kirkegård. [8]

Flatbrødpakkene har siden vært redesignet flere ganger, men bildet av Ruth brukes fremdeles. Og mye tyder på at neste generasjon nordmenn kommer til å holde forbruket oppe.


Kilder:

  1. Stavanger Aftenblad, 16. mars 1991.
  2. Regnskapstall.no: Stabburet avd. Vigrestad.
  3. Stavanger Aftenblad, 7. mars 1991.
  4. Namsos prestegjeld: Ministerialprotokoll nr 768A08, fødte og døpte 1887–1927, s. 162 innførsel 35.
  5. Folketelling for 1910: Namsos, tellingskrets 005.
  6. NRK: Tande-På programmet, 17. oktober 1992.
  7. Aftenposten, 23. juli 1992.
  8. DIS gravminner: ID 3459701.

lørdag 10. juni 2017

The Norwegian who knew his tortoises so well that he changed the course of history

This article has previously been published in Norwegian in Aftenposten Historie no. 6, 2015 and Biolog no, 1, 2014. Due to several requests, I have now also translated it into English.


Two days after Christmas in 1831 the frigate HMS Beagle left Plymouth on a five year journey around the globe. The purpose of the expedition was to update the British Navy's charts using new technology. But that's not why this journey is still remembered today. Captain Robert FitzRoy also wanted a naturalist on board, and -- quite by chance -- he commissioned the 22 year old geologist Charles Darwin.

Hunting Galápagos tortoises.
(Engraving by J. Berjeau, ca. 1888, based on a drawing by Albert Günther.)

According to the popular account of what followed, on the Galápagos Islands off Ecuador Darwin became aware of how the giant tortoises looked slightly different on each island, corresponding to its humidity or aridness, tall or low vegetation. And so he was struck by the revolutionary realisation that living beings, over the course of generations, adapt to survive in varying surroundings and so they branch out into what we call species.

What actually happened was, of course, not that simple.

Nothing rules the world more than mere chance, and a long chain of events led to Darwin's groundbreaking discovery. One of these coincidences was his meeting with a mysterious man braving the elements on a remote island on the Equator. A man who just like Darwin grew up not knowing what a tortoise was.

tirsdag 7. februar 2017

Kart over en del usedvanlige, men stort sett uappetittlige stedsnavn i Møre og Romsdal

Stadnamn er ein levande tradisjon. Og her får du alle dei beste stadnamna på eitt brett!


På dette spesialteikna kartet (kjent frå internett!) er nemleg alle dei vanlege, kvardagslege stadnamna, som til dømes Vestnes, Ulsteinvik og Batnfjorden, fjerna. Attende står dei usedvanlege, og i mange tilfelle direkte kvalme, stadnamna som Lortholet og Skithaugen i Sunndal, Kjerringpisshammaren og Rauadasken i Nesset, og Purkeskinnet og Kattafostret i Norddal. Og flere hundre andre stadnamn du helst ikkje bør lese medan du et.

Du kan sjå heile kartet her!


Dette er resultatet av ein manuell gjennomgang av dei mange tusen stadnamna i Sentralt Stedsnavnregister ved Statens Kartverk, Stedsnavnregisteret ved Universitetet i Bergen og Stadnamnarkivet ved Høgskolen i Volda.

Kartet er handteikna på datamaskin og utført i delikat maskinvalsa cellulosepapir på 70×85 herlege centimeter, og
kan bli ditt for berre 200 kroner!

(+ 115 kroner i porto. Vi kan òg avtale henting i Oslo, så slepp du å betale porto.)

Berre fyll ut skjemaet under om dette skulle vere av interesse.
(Eventuelt send ein epost til kvernberg at ymail dot com.)



Bestillingsskjema:
Namn
Epost *
Melding *






Så ikkje vent! Ting kartet, rydd plass på stoveveggen og finn fram sveletakka og ei stor kasse ananasbrus, for her har du timesvis med underhaldning!

tirsdag 16. februar 2016

En rotete ostehistorie

Foto: Tine SA.
Meieriene Tine og Synnøve Finden er i tottene på hverandre igjen, som vanlig. Denne gangen har sistnevnte utfordret Tines eierskap til ostenavnet «Jarlsberg». Saken har utspilt seg som en komedie med rettstvister, regisserte PR-stunts og beskyldninger om faktajuks på Wikipedia.

Fakta har virkelig vært mangelvare i denne saken.

Kort fortalt mener Tine at navnet «Jarlsberg» viser til et bestemt produkt. På dette grunnlaget varemerkeregistrerte de navnet i 1972. Synnøve Finden hevder derimot at navnet «Jarlsberg» viser til en generell ostetype, og er så gammelt at ingen kan eie det.

Og her blir ostens – og navnets – historie klemt mellom to store PR-maskinerier som ikke nødvendigvis tar hensyn til objektivitet og historisk metode. Dermed blir sannheten, igjen, krigens første offer.

Jeg skal prøve å fortelle historien om Jarlsberg-navnet i henhold til hva kildene forteller, ikke hva et firma ønsker å fortelle oss.

torsdag 11. juni 2015

Festningen som nesten forsvant i alt mylderet


Vinteren 1915 ble en av «grønntrikkene» til Kristiania Sporveisselskab parkert i vognhallen ved Sagene kirke, og koblet av strømnettet. Både aviser og publikum hadde lenge klaget over den dystre, brungrønne fargen på vognene. Sporveien tok klagene på alvor, og dermed ble malermesteren satt i gang med det som i dag kalles redesign.

Lørdag 28. mars 1916 fikk den nye grønntrikken sin jomfrutur. Blant det som ble lagt merke til, var logoen på sidene: En enkel silhuett av Akershus festning. [1]

Kanskje skulle dette vise at Kristiania Sporveisselskab (det største av seks selskaper som delte byen mellom seg) var det eneste som knyttet sentrum til forstedene både i øst og vest. Et subliminalt reklamegrep: Skal du til byen? Ta grønntrikken!

Siden har festningen i ovalen trofast hengt på Oslotrikken i både solskinn og snøstorm. Enn så lenge.

søndag 17. mai 2015

Opp klokka åtte: Hvorfor har vi flaggregler?

Det er 17. mai, og flagget skal opp. Men hvordan var det nå igjen? Mai er høysesong for å google flaggreglene.

Det norske flagget: Ikke helt enkelt å holde rede på.
Alle vet at de finnes. Enkelte setter all sin ære i å holde dem i hevd, andre foretrekker å påpeke at naboen ikke følger dem. Men de færreste kan gjengi dem helt presist. Årsaken er at denne tradisjonen, som tradisjoner flest, har forandret seg en del. Det å heise flagget til faste tider er heller ikke en urgammel skikk: Den slo først rot på 1950-tallet.

Men la oss nå ta dette i den rette rekkefølgen. Så kommer svaret til slutt.

søndag 17. august 2014

Nicolai Olaus Lossius – Nordmannen som satte Darwin på sporet

(Denne artikkelen er tidligere trykt i Biolog nummer 1/2014 og, i forkortet utgave, Aftenposten Historie 6/2015.)

I Darwinåret 2009 ble flere nordmenns korrespondanse med Charles Darwin belyst. Lite visste man den gang om nordmannen som spilte en aldri så liten nøkkelrolle i at evolusjonsteorien ble til.

Det var ikke noe mirakuløst aha-øyeblikk som fant sted på Galápagos den 25. september 1835. Men det var det første av mange små skritt mot en ny forståelse av alt liv på jorden.


Jakt på Galápagos-skilpadder.
(Kobberstikk av C. Berjeau cirka 1888, etter tegninger av Albert Günther.)

Kvelden før hadde HMS Beagle ankret opp i Post Office Bay på Charles Island. Der traff kaptein Robert FitzRoy og Charles Darwin tilfeldigvis øyenes viseguvernør, en engelskmann ved navn Nicholas O. Lawson, som inviterte dem på omvisning og middag i øyas indre. Neste dag loset han Beagle til Black Beach Bay på vestsiden av øya. Herfra unne de lettere komme seg opp til bosetningen i høylandet, et par timers gange gjennom fuktig jungel.

torsdag 7. november 2013

Hvor står Norges mest berømte tre?


(Denne artikkelen er tidligere trykt i Aftenposten Historie nummer 10/2015.)

Torsdag den 8. mars 1979 trykket lokalavisa Tysnes et leserbrev fra en mann som hadde lagt merke til et litt spesielt furutre. Det sto på en bergknaus mot fjorden ved Onarheim, og det var forbausende likt det velkjente treet på hjelpestikke-eskene fra Nitedals Tændstikfabrik. Mon tro om ikke motivet var hentet herfra? Det gikk ikke lenge før han fikk svar. Neste uke trykket nabokommunens lokalavis et innlegg fra en som mente at alle visste vel hvor det berømte fyrstikktreet står: Det er gammelfurua ved kaia i Leirvik på Stord ... 18 kilometer unna! [1]

Norges mest berømte tre har senere blitt observert rundt omkring i de forskjelligste deler av landet ‒ helt avhengig av hvem du spør. Og ofte står det mistenkelig nært vedkommendes eget hjemsted, enten det nå er Tysnes, Stord, Haugesund, [2] Ulsteinvik [3] eller Porsgrunn. [4]

torsdag 25. juli 2013

Hakekorsene på Solli plass

(Denne artikkelen er tidligere publisert på Aftenposten Viten.)

Mange har nok hevet et øyebryn eller to den første gangen de får øye på smijernsporten med hakekorsene på Solli plass i Oslo ‒ snaue hundre meter unna statuene av Winston Churchill og, en kort periode, Gunnar Sønsteby. Og har du ikke sett porten, har du sikkert lest om den. Med et par års mellomrom trykker avisene harmdirrende leserbrev fra provoserte forbipasserende: Nazi-propaganda midt i byen!

Aller verst gikk det i 1998, da en tysk turist fikk nervesammebrudd ved synet av porten, og kollapset på fortauet. I alle fall ifølge VG, som riktignok smurte tykt på da de omtalte bygget som et «Tredje Rike-bygg» med «Albert Speer-fasade». [1]

Verken Hitlers sjefsarkitekt Speer, eller noen andre nazister, har hatt med bygget å gjøre. Historien bak denne mystiske jernporten er i virkeligheten langt mindre dramatisk enn historiene rundt den.

fredag 7. juni 2013

Det udødelige hestehodet

(Foto: Liv Hegna/Aftenposten/Scanpix)
I mange år kunne ventende på Majorstua t-banestasjon hvile blikket på et svært, blått hestehode overfor perrongen. På ett av hustakene sto nemlig en gammel reklame for sigarettmerket Blue Master. En overlevning fra femtitallet ... og stikk i strid med norsk lov.

Staten forsøkte i flere år å få maleriet fjernet, mens gårdeier ville ha det fredet. Til slutt var det en full ungdom som klatret opp på taket og la debatten død.